Olav Beddari bodde i Skogfoss, var en lærer, en lokal historiker og forfatter av flere bøker. Et av hans livslange prosjekter var for Pasvik-regionen å gjenvinne sin forbindelse til Finland.
Olav har levd sitt liv med en skiftende grense. Hans nabo Finland ble Russland etter krigen, og han har personlig følt konsekvensene av et forandrende politisk klima. Han er av finsk og samisk avstamming, og som barn snakket han bare finsk. Da han begynte på skolen, hadde han ikke annet valg enn å lære norsk, siden den norske regjeringen ikke ønsket at andre språk eller kulturelle identiteter skulle seire i området. Han er norsk, men vil aldri glemme sin finske bakgrunn.
Da Olav vokste opp var landet på den andre siden av grensen til Pasvikelva Finland, og hans venner og slektninger bodde like over elva. Elven var en måte å reise på og ikke en barriere. Han kunne krysse elva for å besøke venner og familie når han ville, og kona hans var også finsk. Etter andre verdenskrig endret dette seg radikalt, da russerne overtok Petsamos-territoriet. Da ble grensene lukket og de finske beboerne deporterte lenger sør i Finland.
…Han har også fått en hedersmedalje av den norske regjeringen…
Som følge av den kalde krigen, hans finske forbindelser og nekt på forespørsel fra en russisk oberst til sin far om å «rapportere mistenkelig oppførsel» ble han overvåket av norske myndigheter i en lengre periode av livet. Han hadde problemer med å få en jobb, og åpenbaringen av overvåkingen kom som et sjokk. Han ble overvåket i minst 20 år, men ble senere gitt en liten monetær kompensasjon for overvåkingen. Han har også fått en hedersmedalje av norsk regjering for lang tjeneste som lærer for norske barn i Pasvik.
I 2002 ba Olav om å få se filene som ble holdt av det hemmelige politi, og ble sjokker. Hans besøk til slektninger så tidlig som 1945 hadde blitt tolket av det hemmelige politi som et bevis på at han hadde vært i Sovjet for å få opplæring som russisk agent. Det ble også konkludert med at hans opplæring som lærer sannsynligvis ble sponset av sovjeter.
Så lenge han levde, følte han tapet av kontakten med Finland, og tror at de små bosetningene i Pasvikdalen lider av mangel på kontakt, transport og handel. Derfor kjemper han fortsatt for en vei gjennom villmarken, for å koble seg til den gamle naboen Finland lenger opp i dalen. Han tror dette kan bringe nytt liv og vitalitet til et døende området.